Dia er ikke for pingler!

Alone Young Woman in Red Hooded Shirt Sitting at the Edge of Wooden Ocean Jetty Looking at Water - Hopelessness, Solitude, Alienation Concept

Av Kathrine E. Nakken, DiaErIkkeForPingler-bloggen.

Da jeg fikk diabetes type 1 for 20 år siden så holdt jeg på å drive de nærmeste fra vettet. Jeg hadde vært syk en lang stund uten helt å forstå det selv, jeg var 26 år og hadde gått ned 19 kg. Jeg så ut som en strek med masse hår og to store digre øyne. Den eneste muskelen jeg hadde igjen var rumpa. Jeg sluttet å veie meg da vekten viste 30 kg. Likevel skulle jeg gjøre som jeg pleide, det hadde de jo sagt på sykehuset; «Gjør som du pleier, diabetes er ingen hindring».

Så da jobbet jeg «døgnet rundt», og trente sene kvelder i skogen helt alene, som jeg pleide… Min sikkerhet var seigmenn, og om noen maste på meg om at jeg burde jobbe litt mindre, trene sammen med noen og si i fra hvor jeg skulle så ble jeg bare irritert. Sikkerhet rundt diabetesen så jeg på som helt unødvendig. Jeg kunne dra ut uten følingsmat, måleapparat (det tok jo så stor plass) og insulin. Det hadde jo aldri skjedd noe! Herregud for noen masehuer.

Det var først når jeg ble singel jeg begynte å tenke. Da skulle jeg plutselig være alene sammen med min sønn på 6 år, og tanken på at han skulle ha ansvaret for meg ved en kraftig føling eller skyhøyt blodsukker ble rett og slett hodebry. I tillegg var det ingen som sjekket at jeg kom meg hjem fra mine turer, eller om jeg i det hele tatt kom meg opp av sengen. Jeg fikk dårlig samvittighet ovenfor de som hadde brydd seg….og vred hjernen rundt for å finne løsninger.

Jeg sa i fra på jobb om at de måtte få tak i meg om jeg ikke kom når jeg skulle. Jeg snakket med naboen, og jeg lærte min sønn å ringe 113 og hva han skulle si. Jeg sørget for å ha følingsmat, insulin og måleapparat med meg overalt og i nærheten når jeg var hjemme. Til tross for at jeg aldri var engstelig for at det skulle skje noe, så følte jeg likevel at det ikke var nok. Systemet mitt var tungvindt og slettes ikke sikkert. Det gjorde at safet jeg litt med blodsukkeret og jeg la meg litt for høyt for å være sikker på å ikke få føling, av hensyn til min sønn.

Jeg fikk meg samboer og han sendte meg melding hver eneste dag, gjerne før fuglene hadde stått opp, og jeg var i humør til å svare. Meldingen var: «Hvordan går det?» Ååååhhh jeg kjente irritasjonen steg over ørene. Nå har jeg en samboer som er god til å lese mellom linjene, så etter at han hadde fått svaret: «Drit bra» ,mange nok ganger så slutten han. Jeg følte meg slem! For jeg forstod hans engstelse, jeg er helt lik i forhold til min sønn som har hatt diabetes i 6 år.

Så fant han løsningen, han fant appen DiabetesGuard.

DiabetesGuard er løsningen på så mange av de bekymringer jeg leser om hver dag. Bekymringer til diabetikere og ikke minst pårørende. Noen av disse bekymringene deler jeg, og de andre forstår jeg.

Jeg er nemlig ikke alene om å føle meg litt sårbar når det kommer til «å våkne». Om man bor alene, er ute og reiser, eller rett og slett er den siste i huset som står opp. Hvem får med seg at du faktisk våkner? Hvem får med seg om du har gått i føling og ikke er i stand til å få i deg noe, eller om du har revet av deg pumpa og fått skyhøyt blodsukker?

Nå bruker jeg DiabetesGuard som alarm/vekkerklokke. Jeg stiller alarmen inn hver dag, og om jeg ikke skrur den av så varsles min samboer. Det er så enkelt, klarer du å bruke en mobil så klarer du å bruke DiabetesGuard. Det eneste jeg må passe på er å sove i min egen seng for det er GPS sporing på den 🙂 Jeg safer aldri med blodsukkeret lenger og har ingen problemer med å legge meg med 4 (om jeg ikke har vært super aktiv). Nå har jeg sensor og DiabetesGuard det hjelper mye, både for meg, mitt langtidsblodsukker og ikke minst de rundt meg.

Nå får sønnen min lov til å være alene hjemme, noe han synes er på tide, han er tross alt 18 år, og det har han vært i hele 7 dager. Det eneste jeg forlanger er at han setter på alarmen til DiabetesGuard, en klokka 12.00 og en klokka 13.00 (noe hans synes er aaaalllt for tidlig) Da måler han blodsukkeret, gjør endringer om han må det og legger seg igjen. Han gjør heller det enn å ha gnålet fra meg….(hans ord)..

I tillegg har DiabetesGuard en tjeneste som jeg nå ikke klarer meg uten. Aktivitets Funksjonen.

Jeg er litt for glad i å være alene noen ganger. Noe som gjør at samboer og jeg har hatt våre fighter. Han liker ikke at jeg stikker til «skogs» uten mål og mening. Mine turer er lite planlagte og lysten kommer når jeg minst aner det. Det kan være på ski, på beina, på sykkel eller en tur til IKEA (ikke veldig sannsynlig, men veldig slitsomt). Da bruker jeg aktivitets funksjonen: Jeg stiller inn hvor lenge jeg skal være borte, setter på bevegelses funksjonen og GPS. Om jeg ikke beveger meg får jeg en melding hvor jeg kan velge å trykke «fortsette turen», eller som jeg kaller alarmen….»pausen er over kom deg videre». Dersom jeg ikke skrur av alarmen innen 3 minutter vil samboer få beskjed om hvor jeg er og at jeg ikke lenger er i bevegelse. GENIALT og alle er fornøyde…

…og om samboer ikke er hjemme legger jeg bare til flere kontaktpersoner.

For meg har dette blitt noe jeg gjør automatisk, noe jeg ikke tenker over lenger. Det er like naturlig å stille alarmene på DiabetesGuard som å ta med seg pumpe og sensor.

Jeg har sett mer enn en historie om de som kutter ut trening eller ting de elsker fordi de er redde. De fleste jeg hører om er redde for føling, følingsymptomer er høy puls, svette, urolig og ukonsentrert (med mer), det er derfor mange som har opplevd å ikke merke følingen før det er for sent.

Jeg skal nå sjekke alle nyhetene til DiabetesGuard, og bruke tjenesten mer aktivt, så kommer jeg tilbake med erfaringer straks…

Så tips….sjekk ut DiabetesGuard ……Dia er ikke for pingler !!